Morten går Cornwall

Guideboken jeg har brukt til turen, « Exmoor & Nort Devon Coast Path»  hevder at denne etappen er «the most taxing in the entire book, by common consent it’s actually the hardest on the entire South West Coast Path». Altså den mest utmattende og vanskeligste av alle etappene på kyststien. Litt optimistisk valgte jeg å ta med en liten smule salt. For tilsvarende formuleringer var det opptil flere av da jeg gikk Cornwallkysten fra Bude til Plymouth i 2018. Det var mange etapper også der som skulle være de aller aller tøffeste. Akkurat som i Clovelly bestiller vi matpakke fra hotellet, siden det heller i Hartland Quay finnes en ordentlig butikk å proviantere i.  Dagens endestasjon er bittelille Morwenstow - såvidt over grensen til Cornwall. Landsbyen ligger litt i innlandet, og har bare snaue 900 innbyggere. Og turen fra Hartland Quay til Morwenstow var av det tøffeste slaget, men også helt på topp mht. naturopplevelser. For makan til natur og omgivelser! Kyststripen sydover er en

Det er en strålende dag, men turen mellom Clovelly og Hartland Quay viser seg absolutt å være en tøff økt, med mye opp og ned. Den skal være blant de villeste, mest øde og spektakulære etappene på hele South West Coast Path-kyststien. Og det sier faktisk ikke så rent lite. Men det som virkelig gjør turen er jo den fantastiske naturen vi går i, for nå er det nesten bare helt kystnært. Det er ville klipper, skumle stup og grønne enger. Helt fantastisk!  Det tar cirka tre timer til Hartland Point, som er en radarstasjon og et fyr. Hverken fyret eller radarstasjonen kan besøkes, men terrenget og utsikten er starten på turen rett sydover. Til nå har vi gått stort sett rett vest. Men på vei sydover skifter terrenget karakter. Det blir mye villere. Det er fullt av klipper og skjær. Og det er som det sies i reiseruta «strenuous». Altså anstrengende.  Vel framme på Hartland Quay Hotel er omgivelsene et imponerende skue. Hotellet er et flere å rhundre ga mmelt bygg, som bl.a. rommer et skipsvrak

Dagens mål er Clovelly, og jeg innbiller meg at det ikke er tilfeldig at det minner om ordet «lovely», altså nydelig. Ifølge stedets egen offisielle nettside ble den lille landsbyen kåret til Storbritannias mest Instagramvennlige landsby i 2020. Det norske magasinet Vagabond Reiselyst kaller det «en av de aller mest sjarmerende landsbyene i Devon». Clovelly er en klassisk fiskerlandsby og har ikke mer enn 450 ­innbyggere. Havneområdet skal være fra 1200-tallet eller deromkring. Clovelly ligger bratt og litt utilgjengelig til, med 120 høydemeter mellom havna og toppen av landsbyen. Det er så bratt at biltrafikk er umulig. Man bruker faktisk fortsatt esler til å transportere varene på de brosteinsbelagte gatene . Ut av Westward Ho! havner man raskt på flotte stier langs klipper og strender slik man kjenner det godt fra Cornwall. Det vil også si mye opp og ned. Bratt begge veier. Etterhvert skifter stien karakter, og det blir mye gåing i skog. Men for noen skoger de har her. Villmark! Re

Årets vandretur i England starter i Barnstaple i Devon. Byen har drøyt 31.000 innbyggere, og er med det den 6. største i Devon. Det er startpunktet for min åttedagers fottur som skal ende opp i Bude, den nordligste byen i Cornwall.    Men aller først måtte vi jo komme dit, fra Oslo. Det viste seg å være mer enn vanskelig, for tog i England er en utfordring, i tillegg til at det er ca. dobbelt så dyrt som buss. Men i utgangspunktet er det raskere, - og det er triveligere. Men ikke i dag. For uten å plage noen med detaljene, pådro vi oss både tre timers forsinkelse, og at vi ikke nådde siste tog fra Exeter til Barnstaple. Men heldigvis spanderte jernbanen drosjetur helt fram. Drosjeturen var til gjengjeld vill fart i bekmørke poå trange, svingete veier, såp den var ikke mye morsom.  Men vi endte ihvertfall på The Royal & Fortescue Hotel rett før midnatt, og besvimte vel nærmest på puta - etter 17,5 timers reise. Puh! Når det gjelder Barnstaple, så stjeler jeg litt fra Wikipedia «Barn

Instow er en landsby jeg aldri hadde hørt om før, og når man spør det store internettet om det er et sted det er verd å besøke, kan man lese følgende (min litt vaklende oversettelse): «Dette er et attraktivt område, og har alltid vært populært blant kunstnere. Instow er en flott destinasjon for en utedag for familien. Kystlinjen byr på fantastisk utsikt over blankt hav om sommeren med seil fra både katamaraner og vindsurfere. Hvis det er lavvann, byr den på lange strekninger med gylden sand».  Så, ja. Trolig et fint sted å besøke. Selv om jeg også har lest at stranden ikke egner seg til bading pga dårlig vannkvalitet!!!  Og selv om jeg kanskje ikke hadde planlagt å bade, er jo det en litt kjip informasjon, - dårlig vannkvalitet er jo ikke noe særlig å skryte av. Turen starter i Barnstaple, som faktisk er en by av en viss størrelse, og etterhvert blir «stien» til en asfaltert turvei langs elven Taw. Turtraseen er også en del av det såkalte Tarka Trail, som er en sykkelvei bygget på en n

Dagens vandring går til Westward Ho! Byen er oppkalt etter romanen Westward Ho! av Charles Kingsley. Det er et uttrykk som fergeskipperne benyttet, og betyr vel noe sånt som «Tjohei, vestover!» Eller noe liknende. Det er også eneste sted i Storbritannia med et utropstegn i navnet. Som jo er en litt pussig ting å være stolt av. Og strengt tatt er det jo også med et sted som er oppkalt etter en bok. Vanligvis er det vel motsatt. At bøker kalles opp etter steder. Men stedet skal også ha annet ved seg enn et corny navn. Som mange andre steder i Devon og Cornwall kan det titulere seg som et sted med «Outstanding Natural Beauty». Og i motsetning til stranda i Instow, der dagens tur starter, har stranden i Westward Ho! et blått flagg. Altså en strand som tilfredsstiller strenge krav til vannkvalitet, sikkerhet, service og miljøinformasjon. I deg er det 17.mai, og i England er det lite 17.-maistemning å spore. Vi er tidlig på´n, fordi koffertene må være pakket og klare halv ni. English breakfa