Dag 10 Perranporth - Portreath
10. juni
Dagens
etappe er 20 km lang og tung, og går innom bl.a. Trevaunance Cove (berømt for sin strand) og
Porthtowan (som har mye historie fra gruvetiden). Endestasjonen er Portreath, nok en av de utallige små havnelandsbyene
som det er fort gjort å rote sammen i planleggingen (been there, done that). Her skal jeg bo på Portreath Arms Hotel, som strengt tatt er en pub, en veldig hyggelig sådan. Jeg bor i tredje etasje, opp veldig trange og smale trapper. Glad betjeningen bar opp kofferten min, gruer meg til å tumle den ned igjen i morgen.
Turen var lang og ganske så slitsom, mye mer opp og ned enn de siste dagene, og deler av turen var egentlig litt uspennende. Mye gikk langs områder eiet og sperret av Forsvaret. Men noe som var veldig fint, var å se rester av gamle tinngruver, spesielt Wheal Coates (bildet over) sto ikonisk og flott langs kyststien.
Jeg husket plutselig at jeg har vært her før for noen år siden, dengang bodde vi på et ungdomsherberge et par kilometer herfra, og været var ganske dårlig. Det er det ikke nå. Nok en dag har nemlig vært velsignet av værgudene, det til tross for at det var varslet regn i dag.
I 1827 ble Portreath faktisk ansett som Englands viktigste havneby, pga de store mengdene kobber som ble transport sjøveien derfra. 50 år senere kollapset kobberhandelen, og omtrent samtidig døde halvparten av stedets befolkning av kolera.
Stedets betydning har nok fortatt seg noe siden den gang. I 2017 ble Portreath en av Englands få offisielle «Pinnsvinsvennlige byer» (jeg juger ikke).
Dagens
etappe er 20 km lang og tung, og går innom bl.a. Trevaunance Cove (berømt for sin strand) og
Porthtowan (som har mye historie fra gruvetiden). Endestasjonen er Portreath, nok en av de utallige små havnelandsbyene
som det er fort gjort å rote sammen i planleggingen (been there, done that). Her skal jeg bo på Portreath Arms Hotel, som strengt tatt er en pub, en veldig hyggelig sådan. Jeg bor i tredje etasje, opp veldig trange og smale trapper. Glad betjeningen bar opp kofferten min, gruer meg til å tumle den ned igjen i morgen.Turen var lang og ganske så slitsom, mye mer opp og ned enn de siste dagene, og deler av turen var egentlig litt uspennende. Mye gikk langs områder eiet og sperret av Forsvaret. Men noe som var veldig fint, var å se rester av gamle tinngruver, spesielt Wheal Coates (bildet over) sto ikonisk og flott langs kyststien.
Jeg husket plutselig at jeg har vært her før for noen år siden, dengang bodde vi på et ungdomsherberge et par kilometer herfra, og været var ganske dårlig. Det er det ikke nå. Nok en dag har nemlig vært velsignet av værgudene, det til tross for at det var varslet regn i dag.
I 1827 ble Portreath faktisk ansett som Englands viktigste havneby, pga de store mengdene kobber som ble transport sjøveien derfra. 50 år senere kollapset kobberhandelen, og omtrent samtidig døde halvparten av stedets befolkning av kolera.
Stedets betydning har nok fortatt seg noe siden den gang. I 2017 ble Portreath en av Englands få offisielle «Pinnsvinsvennlige byer» (jeg juger ikke).
Kommentarer
Legg inn en kommentar