Dag 17: Penzance - Porthleven
17.juni
Dagens etappe var i utgangspunktet 22 km og går fra Penzance til Porthleven. Men etter endelig å ha kommet fram, sier Runkeeperen min 27 kilometer, og det er, dessverre sannsynligvis riktigere for dagens tur, for dette var en test på psyke!!!!
Reg, regn og atter regn
Det var første dag med regn, så jeg fikk testet ut regntøyet mitt. Jeg ble ikke bare våt, jeg ble fullstendig gjennomblaut. Det silregnet de første tre timene. I løpet av den 5 kilometer lange turen til Marazion ble jeg våtere enn jeg trodde man kunne bli. Og da hadde jeg knapt begynt. For dette var å gå langs stranden, men regnet blåste vannrett inn fra havet, og det var ingen måte å beskytte seg på.
Når jeg allerede var gjennomblaut, kune man jo ikke bli våtere, så det var bare å fortsette, men akkurat det viste seg ganske vanskelig.
Dårlig merket løype
For dagens løype var dårligere merket enn noen etappe tidligere, og to ganger havnet jeg på lange ørkesløse omveier simpelthen fordi jeg ikke fant igjen stien. Derfor ble turen såpass mye lenger enn den skulle også. Når jeg først var på stien, gikk store deler av den gjennom høyt, tett kratt som selvfølgelig også var klissbløtt.
Jeg hadde ikke med matpakke, fordi det ikke var mye åpne butikker (det er jo søndag), men hadde tenkt å følge reiseselskapets anbefale om å spise i Praa Sands. Men da jeg kom dit (etter å ha gått meg bort første gang), var jeg så blaut at jeg ikke orket tanken på å sette meg ned, så jeg droppet lunsjen.
Så gikk jeg meg vill igjen, men fikk heldigvis Google maps til å funke, og valgte å følge en smal bilvei, heller enn å lete etter kyststien enda en gang. Da jeg omsider var framme i Porthleven, slet jeg med å finne B&B'en. Men endelig framme, traff jeg verdens hyggeligste vertinne, som tok en klesvask og ikke minst -tørk for meg.
Så noen ord om de stedene jeg passerte på veien, men ikke orket å bruke energi på i dag
Marazion er en veldig trivelig liten landsby, som kanskje er mest kjent for å være "veien til" et av Cornwalls virkelige landemerker, St. Michaels Mount. St. Michaels Mount er et gammelt slott på en øy, rett utenfor Marazion. Det vil si, det er ikke en øy hele tiden, for pga tidevannet er det gjerne slik at man kan gå tørrskodd ut dit om formiddagen, men må ta båt tilbake.
Jeg har ikke finlest historien om St. Michaels Mount, og det er visstnok en del uvitenhet om stedet, men det sies at det skal ha vært et kloster der allerede på 700-tallet. Så det er definitivt et sted med både historisk sus og gamle myter vi snakker om.
Praa Sands er bare nok en fantastisk strand (uttales Pray Sands, har jeg fått med meg, engelskmenn har jo noen uttaleregler som ikke er lette å forstå), som ikke er store plassen, og deretter videre til Porthleven.
Porthleven var i gamle dager først og fremst en fiskerhavn (bygget av fanger fra Napoleonskrigen). I dag handler det bare om turisme, strender og surfing. Rent værmessig ligger stedet utsatt til, svært eksponert for stormer, og det er ikke få skip som har endt opp i klippene nær Porthleven.
Men bølger og vind skremmer ikke de som er blant de hyppigste gjestene i Porthleven, nemlig surferne. Stedet skal ha "Britain's best reef break", noe jeg ikke er helt sikker på hva er, men jeg gjetter på noe sånt som de beste bølgene i Storbritannia.
Dagens etappe var i utgangspunktet 22 km og går fra Penzance til Porthleven. Men etter endelig å ha kommet fram, sier Runkeeperen min 27 kilometer, og det er, dessverre sannsynligvis riktigere for dagens tur, for dette var en test på psyke!!!!
Reg, regn og atter regn
Det var første dag med regn, så jeg fikk testet ut regntøyet mitt. Jeg ble ikke bare våt, jeg ble fullstendig gjennomblaut. Det silregnet de første tre timene. I løpet av den 5 kilometer lange turen til Marazion ble jeg våtere enn jeg trodde man kunne bli. Og da hadde jeg knapt begynt. For dette var å gå langs stranden, men regnet blåste vannrett inn fra havet, og det var ingen måte å beskytte seg på.
Når jeg allerede var gjennomblaut, kune man jo ikke bli våtere, så det var bare å fortsette, men akkurat det viste seg ganske vanskelig.
Dårlig merket løype
For dagens løype var dårligere merket enn noen etappe tidligere, og to ganger havnet jeg på lange ørkesløse omveier simpelthen fordi jeg ikke fant igjen stien. Derfor ble turen såpass mye lenger enn den skulle også. Når jeg først var på stien, gikk store deler av den gjennom høyt, tett kratt som selvfølgelig også var klissbløtt.
Jeg hadde ikke med matpakke, fordi det ikke var mye åpne butikker (det er jo søndag), men hadde tenkt å følge reiseselskapets anbefale om å spise i Praa Sands. Men da jeg kom dit (etter å ha gått meg bort første gang), var jeg så blaut at jeg ikke orket tanken på å sette meg ned, så jeg droppet lunsjen.
Så gikk jeg meg vill igjen, men fikk heldigvis Google maps til å funke, og valgte å følge en smal bilvei, heller enn å lete etter kyststien enda en gang. Da jeg omsider var framme i Porthleven, slet jeg med å finne B&B'en. Men endelig framme, traff jeg verdens hyggeligste vertinne, som tok en klesvask og ikke minst -tørk for meg.
Så noen ord om de stedene jeg passerte på veien, men ikke orket å bruke energi på i dag
Marazion er en veldig trivelig liten landsby, som kanskje er mest kjent for å være "veien til" et av Cornwalls virkelige landemerker, St. Michaels Mount. St. Michaels Mount er et gammelt slott på en øy, rett utenfor Marazion. Det vil si, det er ikke en øy hele tiden, for pga tidevannet er det gjerne slik at man kan gå tørrskodd ut dit om formiddagen, men må ta båt tilbake.
Jeg har ikke finlest historien om St. Michaels Mount, og det er visstnok en del uvitenhet om stedet, men det sies at det skal ha vært et kloster der allerede på 700-tallet. Så det er definitivt et sted med både historisk sus og gamle myter vi snakker om.
Praa Sands er bare nok en fantastisk strand (uttales Pray Sands, har jeg fått med meg, engelskmenn har jo noen uttaleregler som ikke er lette å forstå), som ikke er store plassen, og deretter videre til Porthleven.
Porthleven var i gamle dager først og fremst en fiskerhavn (bygget av fanger fra Napoleonskrigen). I dag handler det bare om turisme, strender og surfing. Rent værmessig ligger stedet utsatt til, svært eksponert for stormer, og det er ikke få skip som har endt opp i klippene nær Porthleven.
Men bølger og vind skremmer ikke de som er blant de hyppigste gjestene i Porthleven, nemlig surferne. Stedet skal ha "Britain's best reef break", noe jeg ikke er helt sikker på hva er, men jeg gjetter på noe sånt som de beste bølgene i Storbritannia.
Kommentarer
Legg inn en kommentar