Morten går Cornwall

I dag skal jeg ikke gå et skritt, hvis jeg kan unngå det. Det blir drosje fra hotell til Plymouth jernbanestasjon. Tog til Paddington/ London. Flytog til Heathrow. Fly til København, deretter fly til Kjevik. Og så satser jeg på å bli møtt av familie med bil og bli kjørt til hytte til Grimstad. Gleder meg til det.

28.juni. Dagens etappe er på 21 km og er den aller siste. Jeg er framme. Fire ukers gåing er over, og endeholdeplassen, Plymouth , er reisens desidert største by. Den er faktisk en BY (med 260.000 innbyggere), for ifølge Wikipedia er Cornwalls eneste by Truro, og siden den ligger i innlandet, har den ikke ligget på min rute. Til gjengjeld er jeg ikke lenger i Cornwall, for Plymouth er rett over grensen til Devon. Og da er det slutt. Jeg er ferdig. Jeg har gjennomført. Jeg har gått hele ruta fra Bude til Plymouth. Hele Cornwall coast path. Jeg har gått - ifølge Runkeeper - hele 593 kilometer! Jeg er stolt, varm og glad. Og ganske sliten. Dagens etappe var vel først og fremst en tålmodighetsprøve, for det handlet jo strengt tatt mest om å komme i mål. Men deler av turen var riktig fin også. Fra Crafthole måtte jeg gå noen alternative traseer for å finne kyststien, men fra jeg fant den og fram til de to bittesmå tvillinglandsbyene Caesand og Kingsand, var det mye flott å se. Lang

27.juni I dagens 21 kilometer lange etappe var det egentlig Portwrinkle som var målet, men de som har booket overnattingene mine, greide visst ikke å finne noen plass til meg der. Derfor ble det det nesten ikke omtalte stedet Crafthole i stedet, et sted det knapt finnes info om noe sted. Men stedet har heldigvis en pub, med det kule navnet Finnygook Inn, postkontor, butikk og et metodistkapell. Dette trodde jeg ihvertfall, men puben var under oppussing og postkontoret og butikken var den samme. Her har de ikke post i butikk, men butikk i post. Og så har de Little Fox Hotel, der jeg skal bo, og det viste seg å ligge skikkelig på landet. Ikke var det mange gjester heller. Stille og rolig, med andre ord. Men kanskje var det greit å bytte sted. For Portwrinkle har faktisk ingen butikker. Hva med turen da? Dette er heller ikke en tur som kommer på topp 10, men den første delen, fra Polperro til Looe , var absolutt godkjent. Og Looe, som er delt i to deler, østre og vestre,

26.juni Dagens tur fra Par til Polperro er en av de fem-seks etappene som er blitt beskrevet som en av de aller hardeste. Litt usikker på hvordan det skal måles, men jeg er villig til å gi dem rett. Jeg tror dette har vært den aller tøffeste turen til nå. Den var på 25 km, den tok seks timer, og den ligger på tredjeplass av alle etappene når det gjelder høydemeter. Og den desidert tøffeste biten var den siste halvparten. I  tillegg var det den varmeste dagen av alle. Så ja, dette var tøft. Men det var virkelig fint. Pga godværet var det jo helt fantastisk sikt så langt øyet kunne se. Faktisk kunne jeg på store deler av turen se helt tilbake til Cornwalls (og Englands) sydligste punkt, Lizard Point, som ligger hele sju dagsetapper unna. Den første halvparten var lettgått og vakker, og endte opp i den veldig fine landsbyen  Fowey  (uttales Foi), som en gang i tiden (1500-1600-tallet) var en stor og viktig havneby. Den ble rett og slett utkonkurrert av Plymouth, og selv om den

25.juni Dagens tur gikk til vesle Par (1.600 innbyggere), en av de få byene i Cornwall som faktisk har jernbanestasjon, det er en av de siste stoppestedene på linjen mellom London og Penzance. Det var opprinnelig meningen at jeg skulle møte Lise, kona mi, på Par jernbanestasjon, og at vi skulle gå sammen de siste dagene. Nå ble det dessverre ikke noe av, så derfor er jeg overlatt til meg selv også herfra og ut. Jeg tror nok det skal gå bra. Det var en veldig varm tur, for været har virkelig blitt fantastisk her borte. Bra for badeturister, ikke fullt så bra for vandrere. Den første delen av turen var virkelig en utfordring i varmen. Rene berg- og dalbanen. Opp og ned, opp og ned, og veldig bratt, men det var også veldig flott natur, og havet var havblikk så langt øyet kunne se. Nå var Par på ingen måte noen høydare av steder på turen. Jeg overnatter på en ok pub litt utenfor "sentrum", som stedet egentlig ikke har. Ellers var det lite av interesse her. Selv ikke str

24.juni En sårt tiltrengt hviledag etter å ha gått seks dager på rad. Nå gjenstår kun fire dagsturer, og to av dem, bl a i morgen, skal være blant de hardeste av dem alle. Men akkurat det ble jo sagt om de 4-5 første turene også. Det som imidlertid kan bli en utfordring i de kommende dagene, er det altfor fine, og varme, været. Ihvertfall hvis man skal dømme etter dagen i dag (og værmeldingen antyder at det kam man gjøre). Mevagissey Fest Week Dagen i dag var også starten på en hel ukes festival, og siden været var strålende, og det er en fridag, var det sinnssykt mye mennesker i den lille landsbyen. Det hele startet med et båtrace, som var temmelig merkelig. En masse forskjellige båter, stort sett fiskebåter, var pyntet med masser av flagg og vimpler, stappet fullt av folk som festet. Da det endelig begynte, startet de ikke engang samtidig og eksakt hvor de skulle kjøre og hvor mange runder, fikk ihvertfall ikke jeg med meg, så jeg ga meg før noen var i mål. Men stor folkefest,

23.juni Dagens etappe var på 21 kilometer, og dette var virkelig en avde flotteste turene på lenge. Den første halvparten, dvs ca fram til Gorran Haven , hevdes av guideboka mi å være "one of the prettiest in southern Cornwall". Gorran Haven er til gjengjeld en av de få landsbyene langs ruta som IKKE HAR EN PUB! Jeg kan underskrive på at turen virkelig var flott. Grønt og vakkert, skyfri himmel, sol og varmt, og en perlerad av flotte strender. Spiste lunsj i Gorran Haven. Bokstavelig talt på den bittelille stranda. Deilig krabbesandwich i solsteika. Turen derfra til Mevagissey  (bildet) var relativt enkel, og guideboka beskriver den som en "picturesque stroll". Kan underskrive på det også. Men i varmen ble det litt tungt mot slutten. Og da er jeg framme i Mevagissey, en av landsbyperlene i Cornwall. Sikkert et bra sted å feire St Hans, hvis de feirer slikt her borte. Det ser ikke slik ut, men til gjengjeld har de sin egen fest, en hel uke, faktisk. Mevagiss

22.juni Dagens tur endte på ca 25 km, og målet var Portloe (bildet).   Været var intet mindre enn strålende, ikke en sky å se hele dagen, så det ble mye solkrem. Turen startet med to fergeturer. Den første fra Falmouth til St Mawes, den neste fra St Mawes til Place. Ingen av dem var lange, men det medførte allikevel at jeg ikke begynte å gå før halv tolv, et par timer senere enn normalen. Uansett var det en veldig fin tur, masse flott natur og mye å se på. Om det var den sene starten eller varmen som gjorde det, vet jeg ikke, men i dag ble jeg ganske sliten. Utrolig deilig å komme farm til søte, lille Portloe, og litt kjipt å oppdage at stedets eneste pub var stengt fram til kl seks. Fram til da blir det bare å ligge på senga. Portloe har ifølge min faste kilde Wikipedia følgende å by på: Fiske, natur, utflukter til fots og lokal historie. Omtrent det samme som resten av Cornwalls kystlandsbyer, altså. I tillegg har også Portloe vært åsted for filming. Den engelske komedieserie

21.juni Turen fra Mawnan Smith til Falmouth er den første jeg kan huske som var kortere og enklere enn forventet. Rundt 15 kilometer i bare godvær, riktignok kaldere enn før, og mye vind, men behagelig gange hele veien. Eller "wonderfull gentle walking", som guideboka mi kaller det. Så veldig mye å si om selve turen er det egentlig ikke, annet enn at jeg traff igjen noen vandrere som jeg har truffet en rekke ganger, og også har bodd på samme B&B som flere ganger, to hyggelige karer fra USA og Canada. Ellers var det få vandrere på ruta i dag. For første gang - en stor by Falmouth er med sine 22.000 innbyggere den største byen på ruta. Det er en ferieby, men har også en såkalt working harbour, altså ikke bare lystbåter og småfiske. Det hevdes at en hel marine kan ankre opp i havna mellom Falmouth og St Mawes som ligger på den andre siden av den lille viken/ fjorden. Men siden Falmouth også skal ha verdens tredje største naturlige havn, stemmer sikkert dette.

20. juni Fra Coverack går turen til Mawnan Smith , en drøy tur som endte på 25 km. Den kommer definitivt ikke på topp 10, og må anses som en lang og slitsom transportetappe. Den bød i stor grad på skog, gåing i tett vegetasjon (mye brennesle) og ikke minst opptil flere slitsomme "diversions", som de kaller det her borte. Dvs omlegging av stien, og derfor mange provisoriske løsninger. Og er det noe  jeg har lært til nå, er det at de er dårlig merket. Så også her. Men heldigvis ble det ikke alt for mange lange bomturer i dag. Turen gikk innom småsteder jeg aldri har hørt om før, som  Porthallow , der man se det såkalte "halfway point" skulpturen, som markerer at man her er akkurat halvveis hvis man går hele South west coast path, altså ikke bare Cornwall-delen. Her er det 315 miles til Minehead i Somerset og 315 miles til South Haven Point nær Poole i Dorset. Jeg skal heldigvis ikke gå så langt, så jeg er godt over halvveis. Forøvrig så jeg ikke noe til skulp

19.juni Da forlater jeg Lizard, og beveger meg de 18 kilometerne til  Coverack.  Turen startet med tjukk tåke og yr, så jeg iførte meg full regnhyre, og var rimelig pessimistisk. Tåkeluren hadde jeg hørte i hele natt, og da jeg passerte tårnet som tutet ut to ganger i minuttet, var det ikke rare sikten. Men ting endret seg i positiv retning veldig fort. Og det varte ikke lenge før jeg hadde skiftet til shorts og t-skjorte, og all tåka var borte. Yret forsvant også, så dermed ble det rett og slett fint gåvær, om enn noe lummert. På veien var jeg innom en veldig sjatmerende liten landsby, sånn ca åtte hus, men en aktiv havn, så her bodde det åpenbar fiskere. Cadgwith het stedet og var absolutt en av de triveligste, mest autentiske småstedene jeg har sett til nå. Bildet over er tatt like ved Cadgwith. Turen gikk også innom surfestranda Kennack Sands, der jeg spiste medbragt lunsj. Videre gikk det mye opp og ned, og det var tidvis en skikkelig manndomsprøve. Men nå er jeg vel

19.juni Ny dag med nye utfordringer. Dagens tur bød på tjukk tåke, så mye yr at full regndress måtte på, og ikke minst en stengt sti der "omkjøringen" var svært dårlig skiltet. Jeg fulgte lokalbefolkningens forslag om heller å ta en litt improvisert rute over jordene, mens alle andre som lurte fulgte den ubegripelige offisielle versjonen. Jeg vet ikke hvem som gjorde riktig, for jeg så aldri de andre igjen. Selv måtte jeg imidlertid krysse jorder med litt skumle kuer og okser og også noen piggtrådgjerder. Så begynte det å yre, og det så mye at jeg iførte meg regndressen igjen. Og så kom tåka. Mye tettere enn i går, og lange strekninger hørte jeg havet men så det ikke. Men stien så jeg godt, så ingen fare. Jeg fant forøvrig ut at regnjakka mi ikke puster, jeg var våtere inni jakke enn utenpå, så da jeg kom til Mullion Cove, ble det nytt klesskifte, nå tilbake til det jeg hadde startet med. Men tåka ga seg ikke. Det var fortsatt svært lite sikt. Noe som var veldig synd,

17.juni Dagens etappe var i utgangspunktet 22 km og går fra Penzance til Porthleven . Men etter endelig å ha kommet fram, sier Runkeeperen min 27 kilometer, og det er, dessverre sannsynligvis riktigere for dagens tur, for dette var en test på psyke!!!! Reg, regn og atter regn Det var første dag med regn, så jeg fikk testet ut regntøyet mitt. Jeg ble ikke bare våt, jeg ble fullstendig gjennomblaut. Det silregnet de første tre timene. I løpet av den 5 kilometer lange turen  til Marazion ble jeg våtere enn jeg trodde man kunne bli. Og da hadde jeg knapt begynt. For dette var å gå langs stranden, men regnet blåste vannrett inn fra havet, og det var ingen måte å beskytte seg på. Når jeg allerede var gjennomblaut, kune man jo ikke bli våtere, så det var bare å fortsette, men akkurat det viste seg ganske vanskelig. Dårlig merket løype For dagens løype var dårligere merket enn noen etappe tidligere, og to ganger havnet jeg på lange ørkesløse omveier simpelthen fordi jeg ikke fant ig

16. juni Etter å ha gått ni dager i strekk, var det på høy tid med en hviledag. Meningen var opprinnelig å ta en båttur til Scillyøyene, som ligger to og en halv times båttur unna. Men jeg pyset ut. Vinden og bølgene for to dager siden skremte meg litt med tanke på hvor sjøsyk jeg blir. Og siden det var varslet en del vind i dag også, i tillegg til regn på formiddagen, valgte jeg å droppe det. Jeg våknet da også til kraftig vind, og var glad for å ha forblitt landkrabbe. I stedet skulle jeg dra til nabobyen Marazion, og besøke den fantastiske borgen St Michaels Mount, men jammen hadde de ikke den merkelige policyen at den er åpen alle dager unntatt lørdag. En stor turistattraksjon stengt på lørdag? Da ble det virkelig hviledag i Penzance. Egentlig en ganske trivelig by, med masse puber, kafeer og små butikker. Jeg fikk til og med kjøpt meg et par t-skjorter jeg sårt trengte, for det er blitt en del skittentøy, og vaskemulighetene har vært begrenset. Dessuten fikk jeg kjøpt meg

15.juni Dagens etappe havnet på ca 20 kilometer og endte i Penzance, en av de største byene i Cornwall. Det bor over 20.000 mennesker der (hvis man regner med området rundt, dvs Newlyn). Men om man skal regne med Newlyn, strides de lokale. Har vært i Penzance før, og jeg synes ikke det er blant perlene i Cornwall, for det er de små, trange stedene som for meg er  Cornwall. Men det er endeholdeplass på togruta fra London, så en viktig plass er det. Tror kanskje stedets verdi først og fremst er at det kan være ankomsten til Cornwall pr tog, og at det er en fin base for turer. Til St Ives, Lands End og St Michaels Mount. Og ikke minst til Scilly-øyene, som er mitt neste mål. Tung tur Dagens tur var slitsom, mye vanskelig underlag, mye opp og ned og egentlig lite å se på også. Denne turen kommer ikke på topp 10 så langt. Det som trekker opp er to ting; deler av turen gikk gjennom nesten regnskogaktig, subtropisk terreng, veldig grønt og frodig og fint å gå i. Det andre var den bi

14. juni Etter 19 kilometer gange er dagens endestasjon Porthcurno . Og her snakker vi rett og slett om "an oasis of stunning natural beauty" ifølge visitcornwall.com. Da passer det sikkert bra at hotellet heter Sea View Hotel (det med utsikt var nok en overdrivelse, dessverre for sjøen ser jeg ikke herfra, men pytt pytt, jeg har sett sjø i hele dag). Porrthcurno er stedet som spilte Nampara Cove i  Poldark-serien, stedet der Ross og Demelza bodde. Jeg håper stadig å treffe Demelza, men håpet svinner. Stranda her er helt fantastisk, kanskje den fineste til nå. Men 12 grader i vannet. Det gidder jeg ikke. Minack Theatre, det berømte teatret som er bygget inn i klippene ligger like ved stranda, og er en stor  severdighet i området, men det var litt lite å se av det, dessverre. Bare de som hadde billetter til forestillingen slapp inn og fikk se alt. Jeg betalte et pund og fikk stå på en utsiktsplattform, der jeg så deler av plassen. Uansett: Makan til beliggemhet for et

13. juni. Turen er på 17,5 kilometer og går innom en rekke småsteder; Gurnar’s Head, Morvah, Pendeen, Trewallard, Botallack. Levant Mine og Cape Cornwall. Dette var ihvertfall hva jeg trodde på forhånd. Når jeg nå er i mål etter det som var en helt fantastisk tur, kan jeg opplyse at jeg gikk 24 kilometer og brukte 6 1/2 time på moroa. For det var moro, men også slitsomt. I motsetning til gårsdagen som var trøblete på mamge måter og i tillegg ikke hadde de helt store naturopplevelsene, var dette en dag med masse fint å se. Det var en ny runde med Cornwall slik jeg liker det; høye, dramatiske klipper, dype grotter og små idylliske strender klemt inne mellom klippene. I tillegg var det nesten en historietime i engelske gruvehistorie, for i dag passerte jeg en masse flotte gjenlevninger av områdets stolte, men dramatiske gruvehistorie, stort sett tinn, og tidsvis også kobber. Levant Mine er en av gruvene som spilte en viktig rolle i Poldark, og et fantastisk byggverk ytterst på k

12.juni Dagens tur er på 19,5 kilometer, og går gjennom St. Ives , en av de virkelig berømte plassene i Cornwall, men denne gangen er det bare en stopp på veien, for dagens endeholdeplass er Zennor . Absolutt en dag å ha forventninger til. Selvfølgelig pga St. Ives, kjent for galleriet Tate St. Ives, kunstmiljøet (pga det helt spesielle lyset, sier kunstnerne selv), de fantastiske strendene og den gjennomtrivelige landsbyen. Men siden jeg har vært der to ganger før, skal jeg haste videre mot Zennor. Mye som ikke funket i dag Alle dagene fram til nå har jo funket maksimalt, så en dag hvor det ikke gjorde det, måtte vel komme. Og det ble i dag. Det viste seg helt marerittaktig å finne veien ut av Hayle og ut til kyststien. Jeg var advart av guideboka, men at det skulle være så vanskelig, var jeg ikke forberedt på. Jeg prøvde å følge guidebokas tips, men uten ett eneste veiskilt, og med et Google maps som ikke ville meg vel (det har jeg opplevd før også), ble jeg stadig ledet på

11.juni Dagens tur er på 19,5 kilometer. Endeholdeplassen, Hayle , er en landsby med drøye 8.000 innbyggere. Jeg bor på The White Hart Hotel. Hayle er som mange andre landsbyer en tidligere viktig fiskerby og utskipningshavn for tinn og andre varer. Selvfølgelig omgitt av flotte strender. Jeg gikk ikke på selve stranden, men i stiene innenfor, og trodde at det aldri ville ta stopp, så lang er stranden, Gwithian Beach.  Et landemerke i nærheten er Godrevy Fyr . Dette skal ha vært inspirasjonskilden til Virginia Woolfs roman, «To the lighthouse». Uten at jeg har lest den. Men fyret er såpass viktig for mange, at da det var snakk om å slukke det for godt for noen år siden, ble det stoppet, ikke minst pga inten lobbying av Virginia Woolfe-fans. Fyret var veldig fint det, men kan ikke helt si det samme om Hayle, som egentlig er ganske uinteressant og lite idyllisk til Cornwall-landsby å være. Og hotellet er litt "hotell i særklasse". Wifi'en her er rimelig ub

10. juni Dagens etappe er 20 km lang og tung, og går innom bl.a. Trevaunance Cove (berømt for sin strand) og Porthtowan (som har mye historie fra gruvetiden). Endestasjonen er Portreath, nok en av de utallige små havnelandsbyene som det er fort gjort å rote sammen i planleggingen (been there, done that). Her skal jeg bo på Portreath Arms Hotel, som strengt tatt er en pub, en veldig hyggelig sådan. Jeg bor i tredje etasje, opp veldig trange og smale trapper. Glad betjeningen bar opp kofferten min, gruer meg til å tumle den ned igjen i morgen. Turen var lang og ganske så slitsom, mye mer opp og ned enn de siste dagene, og deler av turen var egentlig litt uspennende. Mye gikk langs områder eiet og sperret av Forsvaret. Men noe som var veldig fint, var å se rester av gamle tinngruver, spesielt Wheal Coates (bildet over) sto ikonisk og flott langs kyststien.  Jeg husket plutselig at jeg har vært her før for noen år siden, dengang bodde vi på et ungdomsherberge et par kilometer herfra,

9. juni I dag skal jeg til Perranporth, en spasertur på 17,5 kilometer. Stedet kan bl.a. skryte av en 5 km lang strand (Perran beach). Deler av den skal visstnok være nudiststrand også. Den så jeg ingenting til. Men det var i det hele tatt mange strender i dag, og absolutt en dag for surferne. Fistral Beach i Newquay, Crantock beach, Holywell beach (der jeg spiste lunsj) og ikke minst Perran beach, som jeg spaserte store deler av. Først og fremst fordi det var umulig å finne og følge en ordentlig sti på klippene. Men det er ingen spøk å gå på stranden heller. Sand er slitsomt underlag. Perranporth Stedet har en «hideously big» Disney-aktig caravan- og campingplass. I tillegg kan de skryte av at mannen bak Poldark-bøkene, Winston Graham, er herfra. Jeg skal bo på noe som heter The Seiners Arms, som viste seg å være en fin pub, omtrent rett på stranda. En ting som var overraskende, var at det er full rockefestival her denne helgen, Tunes in the dunes, der flere av mine gamle helte

8. juni Dagens tur er på rundt 20 kilometer, og ender opp i Newquay , der jeg skal bo på Carnmarth Hotel. Turen var veldig fin, og ganske enkel, helt uten bratte og kompliserte partier. Dagens naturhøydepunkt var Bedruthan Steps (bildet over) som er en tanngard av klipper som stikker opp fra stranda. Det var høyvann da jeg passerte, så da stakk de strengt tatt opp av vannet. I tillegg var det mange fine og dramatiske strender, med veldig surfevennlige bølger i dag. Lunsj spiste jeg i Mawgan Porth. Ikke matpakkedag i dag. Jeg har vært i Newquay før. Vi bodde et par netter hos en punkete B&B- vertinne, like ved en kjempeflott strand. Vi måtte bare krysse en golfbane for å komme dit. Dagens hotell ligger faktisk like ved. Og det er faktisk et hotell, dvs radikalt annerledes enn å bo i en privatbolig, som jeg gjorde sist natt. Ellers husker jeg Newquay som en av de få stedene som kunne klassifiseres som "by", ikke landsby. Det går til og med tog dit. Akvarium h

7. juni Da er jeg alene. Ikke noe reisefølge lenger . Nå er det tre uker med solovandring som ligger foran meg. Aner jo ikke hvordan dette egentlig blir, men min opprinnelige plan var jo å gjøre hele turen, alle fire ukene, alene, så dette er jeg forberedt på. I dag skal jeg til Porthcothan.  Etappen er en av de lengste på hele turen. 24 kilometer, men heldigvis beskrevet som "easy". Og det var absolutt den enkleste etappen til nå, helt uten de bratte opp- og nedstigningene fra de foregående etappene. Men det er ingenting å si på dramatikken i utsikten, for klippene var vel så dramatiske som før, spesielt da jeg nærmet meg Porthcothan. Dessuten var dagen i dag antagelig en drømmedag for surferne, for det var masse bølger i dag, i motsetning til i går. Og jeg passerte en masse fantastiske surfestrender, som f.eks. Harlyn Beach (der vi var i går, rundt samme klokkeslett, men nesten helt uten bølger), Trevone Bay, Constantine Bay og Treyarnon Beach. Portcothan er et bi

6. juni Det var godt med en pausedag, etter fire dager på rad med rundt to mil om dagen, med tildels tøffe traseer. Dagen ble tilbragt med lett trasking i Padstow, som virkelig er en fin plass. Deretter en tur på stranda i Harlyn Bay (bildet), en kort busstur fra Padstow. Nydelig strand. Veldig langgrunt, selvsagt, og det ble mer og mer lavvann mens vi var der. Til tross for fint vær, fristet ikke bading. 12 gr i vannet og langgrunt var lite attraktivt. Tilbake til Padstow testet vi ut et par utendørs terrasse-serveringssteder i solsteika, begge med flott utsikt over River Camel, som elven mellom Padstow og Rock heter. Dette er forresten utsikt fra en av restaurantene. Den digre sandbanken midt i elva heter Doom Bar, den endrer seg hele tiden, og har skylden for at hundrevis av skip har grunnstøtt her. Vi unnet oss ytterligere avslapping på rommet etterpå. I morgen er jo også en dag, og 22 km til Porthcothan venter.