Dag 11: Portreath - Hayle

11.juni

Dagens tur er på 19,5 kilometer. Endeholdeplassen, Hayle, er en landsby med drøye 8.000 innbyggere. Jeg bor på The White Hart Hotel.

Hayle er som mange andre landsbyer en tidligere viktig fiskerby og utskipningshavn for tinn og andre varer. Selvfølgelig omgitt av flotte strender. Jeg gikk ikke på selve stranden, men i stiene innenfor, og trodde at det aldri ville ta stopp, så lang er stranden, Gwithian Beach. 

Et landemerke i nærheten er Godrevy Fyr. Dette skal ha vært inspirasjonskilden til Virginia Woolfs roman, «To the lighthouse». Uten at jeg har lest den. Men fyret er såpass viktig for mange, at da det var snakk om å slukke det for godt for noen år siden, ble det stoppet, ikke minst pga inten lobbying av Virginia Woolfe-fans.

Fyret var veldig fint det, men kan ikke helt si det samme om Hayle, som egentlig er ganske uinteressant og lite idyllisk til Cornwall-landsby å være. Og hotellet er litt "hotell i særklasse". Wifi'en her er rimelig ubrukelig. Da jeg nevnte det for betjeningen, sa de: "Du må bare fortsette å prøve. Noen ganger virker det, noen ganger virker det ikke." Jeg har ikke fått det til å virke, men heldigvis virker 4G her.

Hayle er for øvrig den første byen i Cornwall som fikk tittelen «Walkers are welcome», dvs at stedet og omgivelsene er godt tilrettelagt for fotturister som meg. Og det takker jeg for.  På den annen side, ser det ut til at de har mistet tittelen igjen, for de står i hvert fall ikke lenger oppført på listen over såkalt aktive byer. Og etter å ha gått in hit, synes jeg det er helt greit at de ikke pryder seg med den tittelen, for både inn og ut av landsbyen må man som vandrer gå langs og på trafikkerte veier. 

Opplevelser på veien hit

Veien gikk bl. a innom stedet med det trivelige navnet Hell’s Mouth, et ganske skummelt utseende juv og stup fra toppen og ned til vannet. Og apropos trivelige navn; jammen var jeg ikke innom Deadman’s Cove også på veien. Får være glad for at jeg overlevde.

I tillegg fikk jeg endelig se litt liv på sjøen, nemlig et par seler som boltret seg i fjæra i Navax Point.

Gwithian er også en stopp på veien, og kan, i tillegg av å skryte av fantastiske strender, også påberope seg at den aller siste personen som KUN snakket Cornish (altså ikke engelsk i tillegg) bodde i Gwithian. Han het for øvrig Chesten Marchant og døde i 1676.