Dag 14: St. Just - Porthcurno
14. juni
Etter 19 kilometer gange er dagens endestasjon Porthcurno. Og her snakker vi rett og slett om "an oasis of stunning natural beauty" ifølge visitcornwall.com. Da passer det sikkert bra at hotellet heter Sea View Hotel (det med utsikt var nok en overdrivelse, dessverre for sjøen ser jeg ikke herfra, men pytt pytt, jeg har sett sjø i hele dag).
Porrthcurno er stedet som spilte Nampara Cove i Poldark-serien, stedet der Ross og Demelza bodde. Jeg håper stadig å treffe Demelza, men håpet svinner. Stranda her er helt fantastisk, kanskje den fineste til nå. Men 12 grader i vannet. Det gidder jeg ikke.
Minack Theatre, det berømte teatret som er bygget inn i klippene ligger like ved stranda, og er en stor severdighet i området, men det var litt lite å se av det, dessverre. Bare de som hadde billetter til forestillingen slapp inn og fikk se alt. Jeg betalte et pund og fikk stå på en utsiktsplattform, der jeg så deler av plassen. Uansett: Makan til beliggemhet for et teater/ konsertsted, finnes neppe.
I går var jeg nesten helt ytterst i vest, i dag er jeg det
På dagens tur passerte jeg Land's End, det vestligste stedet i England, og her er det virkelig vilt. Og vakkert. Klippene er mer dramatiske og forrevne enn noe annet sted langs kysten. De vokser opp av havet og vitner definitivt om noe som har vært en viktig del av stedets historie. Skipbrudd og dertil tilhørende vrakplyndring var en viktig næring i dette golde landskapet som ikke hadde så mye andre naturressurser å by på.
Lokalbefolkningen var visstnok temmelig profesjonelle (og kyniske, må det være lov til å hevde) innen plyndrerfaget. Nattestid sendte de ut småbåter med lanterner som illuderte fyrlykter, for på den måten å narre forbipasserende skip på grunn.
Langs hele Cornwallkysten skal rundt 6.000 skip ha forlist fra år 1200 og til i dag. Og man skal ikke lenger tilbake enn til 2003, da det tyske skipet RMS Mülheim forliste utenfor Land's End, og vraket ligger faktisk der ennå godt synlig som en temmelig absurd og faktisk også populær severdighet.
Definitivt en kystlinje egnet for skipsforlis og vrakplyndring.
Området er forøvrig omgitt av en rekke skilt som annonserer at man kan by på "siste bensin/ kafe/ butikk etc før USA". Det finnes et turistsenter ytterst på klippene, der jeg tidligere har sett en dramatisering av stedets historie, med størst fokus nettopp på forlis og plyndring. Det er vel litt som at vi i Norge er litt stolte av vikingene. Forøvrig er turistsenteret temmelig kitsch og harry.
Etter 19 kilometer gange er dagens endestasjon Porthcurno. Og her snakker vi rett og slett om "an oasis of stunning natural beauty" ifølge visitcornwall.com. Da passer det sikkert bra at hotellet heter Sea View Hotel (det med utsikt var nok en overdrivelse, dessverre for sjøen ser jeg ikke herfra, men pytt pytt, jeg har sett sjø i hele dag).
Porrthcurno er stedet som spilte Nampara Cove i Poldark-serien, stedet der Ross og Demelza bodde. Jeg håper stadig å treffe Demelza, men håpet svinner. Stranda her er helt fantastisk, kanskje den fineste til nå. Men 12 grader i vannet. Det gidder jeg ikke.
Minack Theatre, det berømte teatret som er bygget inn i klippene ligger like ved stranda, og er en stor severdighet i området, men det var litt lite å se av det, dessverre. Bare de som hadde billetter til forestillingen slapp inn og fikk se alt. Jeg betalte et pund og fikk stå på en utsiktsplattform, der jeg så deler av plassen. Uansett: Makan til beliggemhet for et teater/ konsertsted, finnes neppe.
I går var jeg nesten helt ytterst i vest, i dag er jeg det
På dagens tur passerte jeg Land's End, det vestligste stedet i England, og her er det virkelig vilt. Og vakkert. Klippene er mer dramatiske og forrevne enn noe annet sted langs kysten. De vokser opp av havet og vitner definitivt om noe som har vært en viktig del av stedets historie. Skipbrudd og dertil tilhørende vrakplyndring var en viktig næring i dette golde landskapet som ikke hadde så mye andre naturressurser å by på.
Lokalbefolkningen var visstnok temmelig profesjonelle (og kyniske, må det være lov til å hevde) innen plyndrerfaget. Nattestid sendte de ut småbåter med lanterner som illuderte fyrlykter, for på den måten å narre forbipasserende skip på grunn.
Langs hele Cornwallkysten skal rundt 6.000 skip ha forlist fra år 1200 og til i dag. Og man skal ikke lenger tilbake enn til 2003, da det tyske skipet RMS Mülheim forliste utenfor Land's End, og vraket ligger faktisk der ennå godt synlig som en temmelig absurd og faktisk også populær severdighet.
Området er forøvrig omgitt av en rekke skilt som annonserer at man kan by på "siste bensin/ kafe/ butikk etc før USA". Det finnes et turistsenter ytterst på klippene, der jeg tidligere har sett en dramatisering av stedets historie, med størst fokus nettopp på forlis og plyndring. Det er vel litt som at vi i Norge er litt stolte av vikingene. Forøvrig er turistsenteret temmelig kitsch og harry.
Kommentarer
Legg inn en kommentar